Oppgjøret etter 1. verdenskrig
1. Europa var store under 1. verdenskrig. De største landene var involvert og ga verdensdelen stor makt. Men etter krigen ble fredsavtaler forhandlet og landene var mer eller mindre tilbake til utgangspunktet. USA hadde før krigen gjeld til Europa. Etter krigen hadde Europa en gjeld på 10 millioner dollar til USA. Dette første til en ekstrem økonomisk makt, og de regnes som vinnerne av krigen.
2. Frankrikes statsminister Clemenceau mente at Wilsons 14 punkter var tull. Han sa: “Selv Gud nøyde seg med 10”. Dette sa han først og fremst fordi han likte dårlig den idealismen som var vist i de 14 punktene. Men tyskerne likte ikke denne avtalen. Det ble protester, men de kunne ikke gjenoppta krigen, så avtalen ble skrevet under.
3. Da serberne ble drevet ut av sitt eget land av tyskere, bulgarere og østerrikere, ville de danne sin egen stat sammen med kroater og slovenere. Denne staten, Jugoslavia, ble dannet i desember 1918. Både kroatene og slovenerne ville ha så mye makt som mulig, men seberne fikk gjennomslag for det meste. Det toppet seg med at Beograd ble hovedstad. Disse små-konfliktene kan ha sammenheng med Balkan-krigen på 1990-tallet. Alle vil ha mest mulig makt, og da krasjer det etter hvert.
4. Folkeforbundet var en internasjonal organisasjon som ble opprettet i Versailles-traktaten for å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom land og forbedre arbeids- og levekår blant verdens befolkning. Det brøt ut internasjonale tvister mellom partene i Folkeforbundet, og det ble svekket. En faktor for at det ikke ble noen suksess var også at flere stormakter var ikke med. Russland ble utestengt, Tyskland og USA var heller ikke med. Dette førte kanskje til en noe useriøs holdning og det ble ingen suksess.
5. Tyskerne klarte seg akkurat etter 1. verdenskrig. Under Versailles-traktaten ble de omtrent tvunget til å skrive under fredsavtalen med de ti punktene, ettersom det ble truet om å gjenoppta krigen. Dessuten mistet Tyskland landområder til Danmark.
torsdag 16. desember 2010
onsdag 1. desember 2010
Tøm teksten s. 80 Panorama (01.12.10)
1. Vi kaller 1830-årene for språkprogrammenes, ideenes og ideologiens tid. Dette kommer av at det var tiåret da nordmenn diskuterte grunnlaget for et norsk skriftspråk.
Vi kaller 1840-årene for dokumentasjonens tid fordi det i dette tiåret ble samlet inn omfattende prøver av det norske språket.
1850-årene og siste halvdel av 1800-tallet ble kalt iverksettingens tid fordi ideen om et norsk skriftspråk ble satt ut i livet.
2. Det var mye nasjonsbyggingen på 1800-tallet fordi det ble samlet inn nasjonale kulturminner, som f. eks. eventyr og folkemusikk. Språkminner fra det norrøne språket var også relevante opplysninger.
3. Arbeidet med et norsk skriftspråk er nasjonsbyggende arbeid fordi det fører nasjonen sammen, og får sin egen identitet i en annen grad enn før.
4. Aasen var interessert i disse sammenhengene på grunn av at han ville skape noe ekte norsk. Da måtte han ta fra alle dialekter, og det gamle stråket.
Peder Slettingdalen 6. desember kl. 15:50 Rapporter
Tøm teksten side 80
1. 1830-årene var det tiåret da nordmennene diskuterte grunnlaget for et norsk skriftspråk, og derfor kalles vi denne perioden språkprogrammene, ideenes og ideologienes tid.
1840-årene kalles dokumentasjonenes tid fordi det ble samlet informasjon om det norske språket.
1850-årene kalles iverksettingens tid fordi da ble ideene om et nytt skriftspråk satt ut i livet.
2. Norge var blitt et mer selvstendig land i 1814 og fikk sin egen grunnlov. Derfor ble det viktig å finne Norges egen identitet med nasjonsbygging.
3. Arbeidet med skriftspråket var nasjonsbyggende arbeid fordi det var en måte å finne det typisk norske på. Aasen gikk rundt i landet og skrev ned hvordan nordmenn pratet og lagde et språk ut ifra informasjonen han fant.
4. Før Norge kom i Union med Danmark hadde man et norrønt språk. Dette språket sto i direkte forbindelse med bygdespråket. Dette var grunnlaget for Aasens arbeid med å samle dialekter i landet og lage et “norskt” språk.
5. Aasen og Knudsens arbeid hadde noen likheter. Bak arbeidet lå det nasjonale motiver – inspirert av unionsoppløsningen og ideene fra romantikken - , demokratiske idealer – etter påvirkning fra den amerikanske selvstendighetserklæringen og den franske revolusjonen, og sosiale interesser – bl.a. gi bøndene mer innflytelse i politikk og samfunnsliv, og folkeopplysningstanken fra opplysningstiden. Folket skulle få et skriftspråk de kunne kjenne seg igjen i.
6. Målet med innsamlingsferdene til Ivar Aasen var å få oversikt over ordforrådet og grammatikken i de norske dialektene.
7.
8. På grunnlag av gramatikken og ordboka utarbeidet Aasen et forslag til hvordan et eget norsk skriftspråk burde se ut, og la det fram i boka Prøver af Landsmaalet i Norge.
9. Knudsens arbeid kalles fornorskingslinjen fordi han bygde et språk ut ifra det danske og fornorsket det. Han byttet ut de bøte konsonantene med de harde. F. eks. blød ble til bløt og bog ble til bok.
10. Aasen og Knudsen ville begge bygge språket sitt på den norske tal, men forskjellen var at Knudsen ønsket å bygge det på “den dannede dagligtale” som den dannede overklassen i byene pratet. Det var for ham “den landsgyldige norske uttale”.
11. Språklig purisme: minst mulig lån fra andre språk og mest mulig hjemlige språktrekk
Språket skulle være mer lydrett enn det
12. I Stockholmmøtet i 1869 diskuterte man ortografiske forhold. På møtet var blant annet Henrik Ibsen og Knud Knudsen. Dette møtet var et av de viktigste hendelsene i arbeidet med språklig skandinavisme.
Vi kaller 1840-årene for dokumentasjonens tid fordi det i dette tiåret ble samlet inn omfattende prøver av det norske språket.
1850-årene og siste halvdel av 1800-tallet ble kalt iverksettingens tid fordi ideen om et norsk skriftspråk ble satt ut i livet.
2. Det var mye nasjonsbyggingen på 1800-tallet fordi det ble samlet inn nasjonale kulturminner, som f. eks. eventyr og folkemusikk. Språkminner fra det norrøne språket var også relevante opplysninger.
3. Arbeidet med et norsk skriftspråk er nasjonsbyggende arbeid fordi det fører nasjonen sammen, og får sin egen identitet i en annen grad enn før.
4. Aasen var interessert i disse sammenhengene på grunn av at han ville skape noe ekte norsk. Da måtte han ta fra alle dialekter, og det gamle stråket.
Peder Slettingdalen 6. desember kl. 15:50 Rapporter
Tøm teksten side 80
1. 1830-årene var det tiåret da nordmennene diskuterte grunnlaget for et norsk skriftspråk, og derfor kalles vi denne perioden språkprogrammene, ideenes og ideologienes tid.
1840-årene kalles dokumentasjonenes tid fordi det ble samlet informasjon om det norske språket.
1850-årene kalles iverksettingens tid fordi da ble ideene om et nytt skriftspråk satt ut i livet.
2. Norge var blitt et mer selvstendig land i 1814 og fikk sin egen grunnlov. Derfor ble det viktig å finne Norges egen identitet med nasjonsbygging.
3. Arbeidet med skriftspråket var nasjonsbyggende arbeid fordi det var en måte å finne det typisk norske på. Aasen gikk rundt i landet og skrev ned hvordan nordmenn pratet og lagde et språk ut ifra informasjonen han fant.
4. Før Norge kom i Union med Danmark hadde man et norrønt språk. Dette språket sto i direkte forbindelse med bygdespråket. Dette var grunnlaget for Aasens arbeid med å samle dialekter i landet og lage et “norskt” språk.
5. Aasen og Knudsens arbeid hadde noen likheter. Bak arbeidet lå det nasjonale motiver – inspirert av unionsoppløsningen og ideene fra romantikken - , demokratiske idealer – etter påvirkning fra den amerikanske selvstendighetserklæringen og den franske revolusjonen, og sosiale interesser – bl.a. gi bøndene mer innflytelse i politikk og samfunnsliv, og folkeopplysningstanken fra opplysningstiden. Folket skulle få et skriftspråk de kunne kjenne seg igjen i.
6. Målet med innsamlingsferdene til Ivar Aasen var å få oversikt over ordforrådet og grammatikken i de norske dialektene.
7.
8. På grunnlag av gramatikken og ordboka utarbeidet Aasen et forslag til hvordan et eget norsk skriftspråk burde se ut, og la det fram i boka Prøver af Landsmaalet i Norge.
9. Knudsens arbeid kalles fornorskingslinjen fordi han bygde et språk ut ifra det danske og fornorsket det. Han byttet ut de bøte konsonantene med de harde. F. eks. blød ble til bløt og bog ble til bok.
10. Aasen og Knudsen ville begge bygge språket sitt på den norske tal, men forskjellen var at Knudsen ønsket å bygge det på “den dannede dagligtale” som den dannede overklassen i byene pratet. Det var for ham “den landsgyldige norske uttale”.
11. Språklig purisme: minst mulig lån fra andre språk og mest mulig hjemlige språktrekk
Språket skulle være mer lydrett enn det
12. I Stockholmmøtet i 1869 diskuterte man ortografiske forhold. På møtet var blant annet Henrik Ibsen og Knud Knudsen. Dette møtet var et av de viktigste hendelsene i arbeidet med språklig skandinavisme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)